Havmannen

Foto: Morten Strøksnes

Skrevet av

Markus Kreutzer

Under oss syder et av verdens mest unike havområder med liv. Et Serengeti under vann, som vi bare så vidt har begynt å skimte betydningen av. Og kongen av dypet, er håkjerringa. Nordområdenes enevelde styres av en nådeløs monark. Håkjerringa har over hundre millioner års evolusjon i ryggen. 500 år gammel. Kjeften full av tenner, skarpe som barberblad. En voksen håkjerring har ingen naturlige fiender. Med ett viktig unntak; to menn i en liten båt. En fisketur utenom det vanlige. Utgangspunktet for Havboka av Morten A. Strøknes er nesten like enkelt som bokens opprinnelse.

Havboka-RT-05316

Foto: Morten Strøksnes

– Jeg traff Hugo en dag, og han begynte å snakke om håkjerringa. Han har nevnt den før, men da han nå spurte om jeg ville bli med å prøve å få den opp på gamlemåten, falt ting på plass i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg har vært på utkikk etter en måte å komme meg på havet, for så å skrive om det. Dette var en veldig god anledning!

 

Livet er nå engang slik at det er uforutsigbart. Lofoten har huset flere fisketurer enn de fleste andre steder. Likevel er området grovt underrepresentert på den litterære scenen. At det skulle bli en bok av samtalen med Hugo, var aldri garantert.

 – Det er en viss risk. Man vet jo ikke hvordan det går, hva som skjer. Tenk om vi hadde fått håkjerringa på første forsøk. Da ville jeg sikkert skrevet et par artikler om det, men det ville ikke blitt noe bok, og på ingen måte fire årstider.

MarkusKreutzer20190206_141644 (1)

Foto: Markus Kreutzer

Livet oppstod i havet. Likevel kan vi ikke styre bølgene. Det man kan, derimot, er å velge hva man gjør med dem. Det er lett å la seg bli dratt under. Eller man kan lære seg å surfe. Knapt noe sted er årstidene mer markerte enn på Skrova. Og det er her noe av genistreken i Havboka er tegnet, i de stadig skiftende omgivelsene. Lik havet står ikke boken stille, men endres og omformes i takt med tidens forløp. Sakte, glir den fremover.

 

Hav er opphav. Den etter hvert så kjente frasen fra Havboka har knapt vært mer treffende enn nå. I samarbeid med Nationaltheatret har Riksteatret satt opp Havboka som teater. Turnéen er innom 40 steder i landet, og med seg i turnébussen har de Passion for Oceans marinbiolog, Kaja Lønne Fjærtoft, som holder introforedraget “Menneskene og havet” før hver forestilling. Etter endt turné går Havboka inn i repertoaret til Nationaltheatret og spilles der til høsten.

 – Jeg er imponert over at de har klart å gjøre det til sitt eget. Og tenk at så mange flinke, rådyktige folk jobber så hardt med noe du har skrevet. Store kunstnere; man må jo bare være ydmyk og takknemlig.

Havboka-RT-05807

Jan Sælid i rollen som Håkjerringa. Foto: Erik Berg, Riksteatret

Turnépremieren går passende nok av stabelen i Lofoten. Et sted med nesten like mange fotogallerier som det har tørrfisk. Kanskje er det det som kommer til å ta over skreiens rolle i det så tradisjonsrike området?

 

Tanken forsterkes i det vi går i land på Skrova. Også her syder det av kulturell aktivitet. En 250 meter lang tunell ble sprengt ut på sekstitallet for å kunne hente ut fisk fra brygga raskere. Nå rommer den en permanent fotoutstilling, med over 100 bilder som dokumenterer hvordan livet pleide å være. Plastforsøpling, truede gytebanker, sjødeponier i sårbare fjorder og et skiftende klima som bringer med seg uoverskuelige konsekvenser. Utfordringene står i kø. Havbokas billedskjønne omgivelser står i fare for å forandres for all fremtid.

MarkusKreutzer20190206_133432

Foto: Markus Kreutzer

– Det å få stempelet miljøbok, kan nesten være en slags dødsdom. Da skygger de fleste unna. Det var veldig viktig at boken ikke skulle gi leseren skyldfølelse, eller gi inntrykk av at jeg føler meg bedre enn dem. «Se hvor slemme dere har vært, se hva dere har gjort». Jeg har ikke noe tro på det, så jeg prøvde å gjøre noe helt annet. Å få folk til å se skjønnheten. Verdien av havet. Danne seg en kjærlighet som ikke bare går på intellektet, men også hjertet.

 

Og det traff en streng. Tidsånden, der Zeitgeist, trengte en slik bok. 25 språk, hundretusenvis av solgte eksemplarer, fire år og en rekke priser og utmerkelser senere er tallenes tale klar; Havboka har tatt verden med storm, og tematikken er aktuell som aldri før. Den har ført med seg en utvikling Strøksnes selv hadde hatt problemer med å forutse.

Jeg har aldri vært noe særlig til miljøverner. Jeg har tenkt av de holder på med det, og det er bra, men jeg har alltid holdt på med andre ting. Likevel ble jeg i prosessen Havboka en slags privat miljøforkjemper for havet. Det er så mye gærent som foregår, så jeg har begynt å prøve å si ifra om det.

Foto: Markus Kreutzer

Heldigvis. For havet trenger folk som bryr seg. Sett med menneskelige øyne er det åpenbart lurt å ta vare på havet. «Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød / Og miste vi hannem, da lide vi Nød.» Få strofer har fanget essensen av det norske like treffende som Petter Dass, en mann som Strøksnes for øvrig ikke nevner i boken, fordi «alle ville forventet det av en slik type bok». Det finnes også mindre kliniske grunner til å ta vare på havet.

 

Havets totale absolutthet lar seg nemlig ikke kvantifisere. Det har en verdi som ikke kan måles i kroner og øre. Lyden av vannmassene som utrettelig kaster seg mot svaberg. Roen vi føler en myk sommerkveld ved stranden. Synet av en sakte druknende sol i horisonten, en sen sommerkveld. Og gleden det gir å kunne ta seg en (i Norge, veldig) avkjølende dukkert i godt lag. Hvor mange kunstverk, dikt og musikkstykker omhandler ikke havet? Ville ikke verden vært et fattigere sted uten? Havet var der før oss. Det gav liv til oss. Og det er en del av oss.

Havboka-RT-05329

Foto: Morten Strøksnes

For det er det Havboka egentlig handler om. Havet. Forholdet mennesket har til det. Hvordan det har utviklet seg, og hvordan vi har utviklet oss med det. Det er en bok som, ved å på praktfullt vis formidle det unike vi tar for gitt, fungerer som et botemiddel for glemselen og likegyldigheten som preger vår tid. Og skal vi tror Strøksnes rett, er det mer i vente.

 – Nei det er slettes ikke sikkert at teateret setter punktum for Havboka. En journalist jeg møtte i Columbia kalte det en encyklopedisk bok om havet, og det er jeg sterkt uenig i. Det står nesten ingenting i den i forhold til den uendelige mengden man kan skrive om. Jeg kan fortsette å skrive om havet resten av livet, hvis jeg vil det.

En kan jo alltids håpe. For havets del; og for vår alles.