Hvalfall – liv etter døden

Foto: Pixabay @Skeeze

Skrevet av

Lisa Graham

Hvaler er spektakulære pattedyr; intelligente, elegante, og fascinerende for mange. De er og store; selv verdens minste – dverg spermhvalen (Kogia sinus), veier 250 kg og blir over 2 meter lang. Den største hvalen er blåhvalen (Balaenoptera musculus) som kan bli 30 meter lang og veie 200 tonn! Blåhvalen er trolig det største dyret som har levd, selv større enn alle dinosaurene vi kjenner til.  Så store dyr blir ikke bare borte når de dør. Noen blir skylt opp på land som for eksempel “plasthvalen” som strandet på Sotra i 2017, men ikke alle hvaler som dør havner på land.

Havboka-RT-05322

Foto: Morten Strøksnes

Så hva skjer egentlig med hvaler som dør ute i havet?

Lenge var det ingen som spurte hvor døde hvaler ble av, og hvis de lurte hadde de ingen måte å finne svaret på. Til slutt, med hjelp av undervannskamera og mye leting fant man ut av det, og svaret på hva som skjer med en død hval er en fascinerende historie.

Hvalfall er det som skjer etter en hval er død, når kadaveret synker ned i kalde vannmasser under 1000 meters dybde. I grunnere vann blir den døde hvalen spist av åtseletere og vil råtne i løpet av kort tid, men i dypt vann senkes farten på nedbrytningsprosessen slik at hvalen ikke råtner like fort.
Havbunnen på dypt vann er et veldig næringsfattig sted. Det er ingen alger, tang eller tare fordi sollyset ikke strekker til, så organismene som lever der er avhengig av mat som faller ned fra havoverflaten. Derfor er hvalfall utrolig viktige hendelser for å støtte liv på dypt vann. Kroppen til en hval kan være mat for og opprettholde mange organismer over flere tiår, og er med på å bevare verdifulle økosystem på en ellers øde havbunn.

Tre faser

En av grunnene til at et hval-kadaver kan nære en stor variasjon av dyr så lenge er den lange nedbrytningsprosessen som skjer i 3 distinkte faser.

Først kommer svømmedyktige åtseletere til kadaveret. Dette inkluderer arter som slimål og hai, som kan lukte hvalen fra store avstander. De begynner å fortære kadaveret allerede mens den synker, og siden hvaler er så store kan åtseletere spise av den i opptil to år etter dens død.

Slimål - Wikimedia,Snook, NOAA: CBNMS

Slimålen er en annen åtseleter man finner ved et hvalfall. De har ikke øyne, men noe som ligner på øyne som kun kan sanse lys. De spiser vanligvis børstemark og andre dyr som lever i sanden, men når muligheten byr seg spiser de døde dyr, for eksempel, en hval. Foto Wikimedia: Linda Snook, National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) / Cordell Bank National Marine Sanctuary (CBNMS)

Når åtseleterne har spist alt av fett, muskler, spekk og organer begynner neste fase, kalt opportunist-fasen. Ormer, skalldyr, og muslinger ankommer dit hvalen har falt og begynner å spise rester som åtseletere ikke fikk med seg. Det er uvisst hvordan de kommer frem; om de flyter med strømmene, eller om de var der gjemt i sanden hele tiden. Uansett fremkomstmåte, så graver de seg ned under kadaveret hvor det er trygt, og spiser av hvalen i omlag 2 år de også.

Flerbørstemark, ArneNygren:Sjøfartsmuseet Akvariet Gøteborg

Denne flerbørstemarken (Neanthes fucata) er en av åtseleterne man kan finne i sanden under et hvalfall. Foto: Arne Nygren/Sjøfartsmuseet Akvariet Gøteborg

Nå som bare skjelettet er igjen begynner den tredje, siste, og lengste fasen av et hvalfall. Nå er det bakteriene sin tur til å spise av kadaveret. De bryter ned fettet i knoklene gjennom en prosess som danner svovel, og har gitt fasen navnet den svovelfile fasen, altså “svovel – venn”.

 

 

Slangestjernen-HansHillewaert

Denne slangestjernen er en annen av artene som tiltrekkes av et hvalfall i den andre fasen. © Hans Hillewaert

Produksjonen av svovel tiltrekker enda flere typer bakterier, men det tiltrekker og mange forskjellige sjeldne muslinger, ormer og snegler som spiser skjelettrester og trives i det svovel-rike miljøet. Disse dyrene finnes vanligvis rundt små undervannsventiler (mini-vulkaner på havbunnen) som slipper ut gasser som svovel, silisium, pluss varme som kommer fra under jordskorpen, og på en eller annen måte finnes de også på hvalfall. Ingen har skjønt enda hvordan disse dyrene kommer seg dit, for det er store avstander mellom hvalfall. Så hvordan kommer ormene og de andre dyrene frem til kadaveret? Og hvor er de i mellomtiden når det ikke er noen hval å spise?

WikimediaCommons:CraigSmithNOAA

I dette bildet ser man mange arter av åtseletere som kråkeboller, krabber, og snegler, men det er og et tykt gult lag med bakterie eller soppvekst på skjelettet. WikimediaCommons:Craig Smith/NOAA

En av disse forunderlige artene er en skjelett-etende orm med navnet Osedax.  Den har hverken munn eller mage, så forskere lurte en stund på hvordan den får i seg mat. Det viste seg at denne ormen borrer en rot-lignende kroppsdel ned i skjelettet så den sitter godt fast, og i disse røttene lever bakterier som ormen har et symbiotisk forhold med. Bakteriene hjelper ormen bryte ned fett og andre næringsstoffer i skjelettet, og til gjengjeld for denne hjelpen gir ormen bakteriene et trygt sted å leve.

Osedax_roseus

Osedax Vrijenhoek R. C., Johnson S. B. & Rouse G. W.

Artsdiversiteten rundt hvalfallet i den svovelfile fasen er større enn noe annet kjent samfunn på den dype havbunnen. Den varer i flere tiår, og er viktig for å bevare variasjonen i et ellers vanskelig miljø for mye av havets liv.

 

En hval lever vanligvis til å bli 70 år, og kan nære et økosystem like lenge. Selv om man kanskje ikke tenker på døden som noe vakkert, er det noe magisk i det sykliske som skjer etter en hvals liv er over, og hvordan så mye liv kan blomstre opp lenge etter hvalen faller.

Møt din venn torsken

Les neste