Blir tangtur den nye soppturen?

Foto: Pia Ve Dahlen

Skrevet av

Mari Bjordal

Marinbiolog/ @havkollektivet

Tang og tare er en populær matkilde i mange asiatiske land, hvor det i lang tid har blitt brukt til å komplementere supper, salater og sushi. Flere typer tang og tare dyrkes der i storskala for å kunne møte etterspørselen for alger på tallerkenen. Dette har ikke vært trenden i Europa, hvor taregnafsing blir oppfattet som en relativt skrullete ting å finne på hos majoriteten av befolkningen.

DSC_0338-01

Foto: Pia Ve Dahlen

Sånn har det ikke alltid vært. Et gælisk dikt fra 600-tallet nevner forbruket av en rød alge kalt søl (Palmaria palmata). Søl er rik på C-vitamin, og ble brukt av vikingene som et middel mot skjørbuk. Utenom søl så har saue- og grisetang historisk sett blitt brukt til dyrefôr og gjødsel i kystsamfunn. I dag blir stortare høstet langs norskekysten for å utvinne alginat som brukes i kosmetikk eller som stabilisatorer i mat, samt taremel til bruk i dyrefôr. Å bruke tang og tare som menneskeføde har i nyere tid kun blitt sett på som noe man gjør i nødstilfeller. Heldigvis er dette en trend som har begynt å snu!

DSC_0359

Foto: Pia Ve Dahlen

Hvorfor skal vi spise tang?

Etter at det nordiske restaurantkjøkkenet har begynt å se potensiale i lokale råvarer har tang og tare kommet frem i lyset. Norskekysten er fullspekket av smakfulle alger i mange vakre farger – faktisk flere enn 400 arter! Alger kan sees på som en havgrønnsak på lik linje med grønnsaker vi dyrker på land. De inneholder lite fett og fordøyelige karbohydrater samtidig som de er rike på vitaminer og mineraler. Noen alger er rike på proteiner, da spesielt en del av de røde algene. Utenom dette inneholder de større brune tarene mye glutamat. Denne kjemiske forbindelsen fungerer som smaksforsterker og er for de fleste kjent som umami, eller den femte smaken. Disse egenskapene gjør tang og tare til en super kandidat til middagstallerkenen.

DSC_0310

Foto: Pia Ve Dahlen

Ting å tenke på med tang

Tang og tare er en super kilde til jod i kostholdet, noe de fleste nordmenn får i seg alt for lite av. Innholdet av jod varierer mye mellom arter, årstid og individ. Noen av artene kan inneholde såpass store mengder at man bør unngå å spise større mengder daglig. Dette er i hovedsak de største brune tarene vi har, slik som sukkertare, stortare og fingertare.

 

Tang og tare kan ta opp og akkumulere næringsstoffer i vannet rundt. Også tungmetaller som man helst vil unngå å fortære. Man bør derfor tenke over hvor man høster tang, og holde seg unna plasser som er forurenset eller har stor båttrafikk slik som båthavner og byfjorder.

DSC_0416
DSC_0343

Foto: Pia Ve Dahlen

Når og hvor bør man høste?

De fleste typer tang er på sitt beste sen vinter og vår. Når det nærmer seg sommer, og temperaturene stiger, vil det sette seg andre små alger og dyr på tangens overflate som forringer kvaliteten. Mange av de beste artene finner man i fjæresonen og kan høstes fra land på lavvann. Ellers er fridykking en super metode å høste på.  Det er lurt å ha med seg en kniv eller rake, samt pose eller nett å oppbevare tangen i.

DSC_0248

Foto: Pia Ve Dahlen

Bruksområder

Tang og tare kan fint brukes ferskt i matlaging – for eksempel i tarepesto – men holdbarheten er kort. Tørkes den, derimot, kan du oppbevare den i en tett boks eller pose i lang tid. Dette kan fint gjøres i en dehydrator eller på lav varme i stekeovn. Tangen bør skylles i ferskvann først for å fjerne salt. Kryddermikser med tang har blitt populært, og man kan lage sin egen ved å tørke og male. Hva med en umamimiks bestående av fingertare, stortare og søl? Slike blandinger er supert å drysse over matretter, i suppe eller blande inn i smør og oljer. Ha en skje eller to i bakverk for litt ekstra vitaminer og mineraler, samtidig som tang holder godt på fuktighet og gjør bakverket ekstra saftig!

Fire spennende arter å teste på kjøkkenet

.

Fingertare (Laminaria digitata) er en vanlig alge du finner i fjæresonen på bølgeeksponerte steder. Den kan ligne på stortare, men man kan skille disse to artene ved at stortare har en rigid stilk som står rett opp mens stilken til fingertare er smidig og lett å bøye (begge er dog spekket med snaddersmak, så det gjør ingenting om du tar feil!). I Japan kalles denne for kombu og brukes ofte som smakstilsetninger i supper og kraft – og for å lage den populære suppekraften dashi. Smaken kommer best frem hvis taren legges i vann som varmes til rett under kokepunktet. Dette er også en super alge å male opp og bruke som krydder!

Fingertare (Laminaria digitata) Foto: Emil Lindfors

Sukkertare (Saccharina latissima) finner man nederst i fjæresonen på beskyttede områder, og er lettest å finne ved å fridykke. Den kan danne enorme blad som ligger på havbunnen, og er relativt formvariabel. Sukkertaren er flerårig, og den nyeste delen av algen vokser ut fra stilken. Man kan derfor kutte av den ytterste delen på store eksemplarer hvis den ser slitt ut. I Norge har denne arten blitt en populær alge å dyrke i akvakultur på grunn av dens anvendelighet og raske vekst. Siden sukkertaren er såpass tynn, er den både lett å tygge, lett å tørke og lett å knuse. Den er også god å surre i smør og super til å steke i olje for å lage tarechips!

Sukkertare (Saccharina latissima) Foto: Emil Lindfors

Grisetangdokken (Vertebrata lanosa) er en kuriøs liten rødalge som har fått kallenavnet trøffeltang. Den er en epifytt (en plante som vokser på andre planter) og finnes kun voksende på grisetang der den danner tette dusker. Hvorfor den kalles trøffeltang kan diskuteres, da smaken heller er mer krabbe- eller hummeraktig. Er man ute og høster på våren vil man også kunne finne reseptakler (tangens kjønnsorgan, eller skal vi heller kalle det frukt?) på grisetangen. Dette er lysebrune, knudrete blærer som sitter på små sidestilker langs grenene til grisetangen. Disse kan fint spises og smaker litt som kapers.

Grisetangdokke (Vertebrata lanosa) – kalles også trøffeltang. Foto: Emil Lindfors.

Søl (Palmaria palmata) er antakeligvis tangen med lengst brukshistorie i Norden. Den er en av få tangarter som er på sitt beste sensommer og høst. Søl inneholder mer protein enn de brune artene og har derfor en god tyggekonsistens som gjør at den egner seg bra til steking. Oppmalt søl egner seg godt som smakstilsetning i supper, samt pasta og pizza-sauser. Når den er tørket er smaken litt lakris-aktig, og den fungerer godt som en ekstra piff i desserter, for eksempel i brownie eller drysset over iskrem!

 

Sjekk ut appen ArtsApp dersom du trenger litt hjelp med artsidentifisering under høstingen.

Søl (Palmaria palmata) voksende på stortare (Laminaria hyperborea). Foto: Kjersti Sjøtun

Tang og tare er en alt for lite utnyttet ressurs med stort potensiale på kjøkkenet! Her er det bare fantasien som setter grenser for hva man kan bruke disse nyoppdagede havgrønnsakene til. Kommer det kanskje snart til å bli like vanlig å gå på tangtur om våren som det er å gå på sopp- og bærturer på høsten?

Bifangst – bare rare, giftige eller truede arter?

Les neste