De nye hipsterne – jobbpadlerne

Foto: Markus Baumeler

Skrevet av

Lene Julsen

@julsenlene

Hun pleide å rote. Hun pleide å glemme ting. Han pleide å rydde opp og minne henne på. I hvert fall var det slik han så det og en oppgave han hadde tatt på seg. Hvordan skulle det gå ellers. Sa han ofte.  Etterfulgt av at han var lei. Hun skjønte ikke problemet. Hun hadde klart seg fint før ham, hun klarte seg fint når han var ute og reiste, noe han var til stadighet, og hun hadde klart seg helt fint nå også. Om han bare kunne chille litt. De hadde det da aldeles bra nok.    

 

− Så klart, spruttrekket er med, smiler hun, mens hun legger i vei ned mot vannkanten. Frihet.
Hun har arbeidsvesken på ryggen og kajakken over hodet. Den er blank, smal, lett, skinnende, akkurat som henne.

pexels. pixabay

Om du i tillegg kunne kjenne lukten av henne der hun gikk forbi den ene snarøyavillaen etter den andre ville en klar duft av peppermynte, vannmelon og agurk snike seg inn neseborene, og håret, som hun har satt opp i en høy hestehale, slik at det ikke skal tøvle seg under redningsvesten, la igjen en perfekt duft av Maroccan Oil, og hun selv, hun bare gikk og smilte lett, mens det kunne se ut som om hun sniffet i seg den behagelige kjølige morgenen, og nøt klokka sju-sola som likevel varmet akkurat på rette stedene.  

 

Hun var irriterende naturlig, naturnær og privilegert der hun gikk denne tidlig maimorgen. Slikt kunne de andre naboene tenke om henne der de så henne fra kjøkkenvinduene. I noen tilfeller til og med si høyt, hvis brannen inni dem ble for stor. For de visste, de også, at det selvsagt er bedre, sunnere – og tar seg utrolig bra ut-  å padle til jobb i stedet for å sette seg i bilen, måtte stå i kø, finne parkering, bli døsig av den anstrengende bilturen og alt som fulgte med.

by jwvein from Pixabay

Foto: jwvein/Pixabay

De visste også at det hadde vært utrolig forløsende og effektivt å kunne gjøre unna dagens treningsøkt sammen med en fantastisk naturopplevelse, de visste alt dette, men ikke alle fikser å padle inn til byen klokka sju om morran, ikke alle har en mann som fikser alt, kunne de si høyt og frådende for seg selv eller til den de bodde sammen med. De hadde mer enn nok med å komme seg ut av senga og få unna dagens første forpliktelser som matpakker og unge-påkledning, forhandlinger og pad-issues, og så kom hun der, da, men den røde kajakken, spankulerende utenfor vindu, som et symbol på klassisk norsk frihet, in their faces liksom, minnet dem på alt de ikke fikk til og minnet dem på at de satt fast.
I hverdagsrutiner, i tidsklemma, i et ekteskap som hadde mistet gnisten. Faen!

shilin wang from Pixabay

Foto: Shilin Wang/Pixabay

Akkurat når de trodde de hadde lagt den største bølgen etter helårssyklistene bak seg, hadde det dukket opp og dannet seg en ny, kanskje enda mer irriterende gruppe, nemlig den hun var en del av, jobbpadlerne. De var om mulig enda mer sporty, enda mer naturlige, enda mer sunne, og samtidig,  tilsynelatende, roligere og mer mindfulle enn sine racersyklende søstre og brødre.  

wagrati_photo from Pixabay

Foto: wagrati/ Pixabay

Hun nærmer seg brygga. Har lagt de fleste husene bak seg. Nede ved vannkanten åler hun seg oppi kajakken mens hun danderer spruttrekket rundt seg, hun nikker lett og vinker en gang til padleren på nabobrygga, som er i gang med de samme forberedende rutinene. Han hilser tilbake med åra.  
Det er blikkstille i dag. Havet ligger innbydende foran dem og hun tar seg i å kjenne på en følelse av eufori. Hun blir så kreativ også, av denne morgenrutinen, mens hun dytter åra nedi vannet og siger mykt av gårde mot hovedstadens yrende liv, får hun ideer om økologi, spirer og belgfrukt, og tenker på prosjektet hun har gående i hagen, som innebærer hjemmedyrkede urter. Som for øvrig er enda en grunn til frustrasjon blant naboene som følte mer og mer at hun overgikk dem i alt. Som var enda en grunn til frustrasjon hos mannen, som mente hun heller burde bruke tiden på å holde orden på tingene sine inne.

Steve Owrloski. Pixabay

Foto: Steve Owrloski/ Pixabay

På veien mot byen kommer flere padlere til, ut fra den brygga, fra den brygga skyver de seg ut til en blå stillhet og glir inn i et felleskap som bærer med seg noe hellig. Til en ordløs samhørighet med havet. Til skifte av perspektiv. Til en tid der de kan flyte fritt, der de selv kan glemme følelsen av å sitte fast. I hverdagsrutiner, i tidsklemma, i et ekteskap som har mistet gnisten, i dustete rydderegler og alt som hører fastlandet til.

 

Da jeg fant lykken i fugleskogen

Les neste